indonesia_brentmoskeResolusjoner mot Ahmadiyya Muslim Jamaat Indonesia i Pandeglang i West Java og nå nylig i Øst Java har ført til frykt i manges hjerter om at Indonesia holder på å følge i Pakistans fotspor. Denne "pakistanisering" av Indonesia er spesielt bekymringsfull da Pakistan er et "overgrepseksperiment i religionens navn" og Pakistans ferd mot intens religiøs vold begynte nettopp med en vedtekt mot Ahmadiyya bevegelsen. I 1984 vedtok president Zia-ul-Haq en forskrift som sørget for å kriminalisere Ahmadiyya-tihengeres aktiviteter. Denne er kjent som "Ordinance XX". Pakistan argumenterte med at denne vedtekten var nødvendig, og ved å forby Ahmadiyya eller erklære Ahmadiyya for ikke-muslimer kunne den avskaffe vold mot Ahmadiyya og stabilisere landet.

Argumentasjonen som nå brukes av kompromissløse muslimer og enkelte offentlige tjenestemenn i Indonesia er i samme bane, men dessverre viser virkeligheten i Pakistan at det er helt nonsense. Pakistan som er bygd på egalitære verdier er nå ødelagt av religiøse ekstremister, stedet kveles av blodstank, et sted hvor Ahmadiyya og andre religiøse minoriteter blir forfulgt, hvor det eksploderer bomber hver dag og svekker nasjonens byggeevne.

I sin nåværende tilstand har Pakistan dessverre feilet som stat. Etter lovendringen som slår fast at medlemmer av Ahmadiyya bevegelsen er ikke-muslimer, har forfølgelsen av ahmadi muslimer økt betraktelig. Resolusjonene på Vest- og Øst Java vil dessverre, slik som i Pakistan, resultere i at Ahmadiyyas religiøse aktiviteter vil kriminaliseres og dette vil oppmuntre religiøse ekstremister til å ytteligere forfølge Ahmadiyya-tilhengere. Vedtektene oppfattes dessverre av religiøse ekstremister som en lisens til å drepe. Siden ideer aldri dør, vil volden fortsette.

Erfaring fra Pakistan viser at denne grusomme forskriften forsterket religiøs ekstremisme og svekket statens satsning på grunnloven, altså de fundamentale verdiene som nasjonen er bygd på. Resultatet er skremmende. Et land tuftet på egalitære verdier slik som Pakistan er forvandlet til et hjemsted for religiøs vold. Landsfaderen, Ali Jinnah, var en ivrig demokrat som grunnla Pakistan på et samtykkende og pluralistisk fundament og troen på skille mellom religion og stat. Hva er igjen av de idealene?

Erfaring fra Pakistan viser også at vedtekten av 1974 og dens forsterkning i 1984 ved lovendring, ble fulgt av volden mot Ahmadiyya i mange mønstre: mer utstrakt vold mot individer og lokalsamfunn, utestengning av Ahmadi muslimer fra valg, angrep på deres hjem, bedriftslokaler, butikker, etc. Deres moskeer blir fortsatt angrepet satt i brann og deres graver blir skjendet. Dette er bare noen av følgene av lovendringen.

Forskriften "Ordinance XX" kriminaliserer faktisk ikke bare religiøse aktiviteter, men også dagliglivet til Ahmadiyya-tilhengere. Dette har siden spredt seg utover å bare gjelde for Ahmadiyya tihengere; ekstremister angriper nå også andre islamske grupper og offentlige tjenestemenn de mener står for noe som ikke er i tråd med deres egen agenda. Ta for eksempel den moderate guvernøren Salman Taseer som ble drept tidlig i år fordi han kritiserte blasfemiloven som han anså som en "mørk regel" og i uoverenstemmelse med den nasjonale grunnloven i Pakistan. Den siste som falt i denne rekken var minister for minoriteters rettigheter, Shahbaz Bhatti, som omtales av Jonas Gahr Støre i følgende ordlag:Jonas_Gahr_Stoere

"Jeg fordømmer drapet på minoritetsminister Shahbaz Bhatti. Med ham er en uredd talsmann for menneskerettighetene gått bort. Dette er et betydelig tilbakeskritt i arbeidet med å få et bedre styresett i Pakistan."

Hans oppfordring til Pakistan og Indonesia er nok den samme, og gjengitt i følgende ordlag:

"Jeg oppfordrer pakistanske myndigheter til å gjøre sitt ytterste for å beskytte personer som arbeider for å styrke menneskerettighetene i Pakistan, og å rettsforfølge de ansvarlige for denne forbrytelsen."

Vi frykter at Indonesia dessverre kan havne i samme situasjon. Indonesia er en mangfoldig nasjon, noe som gjenspeiles i mangfoldet av islamske religiøse skikker. Det er mange religiøse skikker som i stor utstrekning praktiseres av indonesiske muslimer som anses for å være bid'ah (nyskapning). Etter Ahmadiyya er det bare et tidsspørsmål før disse hjemlige religiøse skikkene vil bli forfulgt.

Hvilke andre konsekvenser kan inntreffe? Om staten fortsetter å unnlate å beskytte sine borgere vil mange grupper i samfunnet opprette sine egne paramilitære styrker for å beskytte seg selv. Vi kan forutse konsekvensene av en slik situasjon. Derfor er ikke vedtektene i Vest- og Øst Java bare en grov overtredelse av den internasjonale lov om menneskerettigheter, grunnloven, drømmen til grunnleggere av Indonesia, men de vil også true Indonesias nasjonale sikkerhet og nasjonens eksistens. I det lange løp vil resolusjonen styrke religiøse ekstremister og svekke statens makt. Det vil også føre til mindre religiøs og politisk stabilitet.

Resolusjonen er dessuten også i strid med de fem grunnleggende prinsippene i Islam (adh-dhoruriyyatul khomsah), nemlig "hifdhu ad-din" (vern av trosfriheten), "hifd an-nafs" (vern av liv), "hifdh al-aql" (vern av ytringsfriheten), "hifd an-nasb" (vern av menneskers bærekraftighet) og "hifd al-mal" (verne av rett til eiendom).

For grunner av betydning for religion og sikkerhet bør indonesiske myndigheter og spesielt innenriksdepartementet vurdere regionale vedtekter for på denne måten å stoppe fremmarsjen mot "Pakistanisering". Mangfold forblir det mest verdifulle statens ledere på et hvilket som helst nivå kan ha.

De sentrale myndighetene bør sørge for at statsapparatet på flere nivåer ikke bryter med den nasjonale grunnlov og at det inneholder bevissthet rundt mangfold. Det er livsnerven i det moderne Indonesia og grunnen til deres eksistens. Indonesia har sine egne kulturelle egenskaper og bør ikke følge den farlige vei Pakistan har gått.

Historien viser at et land bygd på en egalitær visjon kan bli til et arnested for religiøs vold når bevissthet rundt mangfold ikke fostres og når myndigheter mister sine grunnleggeres idealer ut av syne. FNs sub-kommisjon for Forebygging av Diskriminering og Beskyttelse av Minoriteter har bedt Menneskerettighets-kommisjonen om å presse myndighetene i Pakistan til å oppheve "Ordinance XX". Det er ironisk at Indonesia vedtar en slik forskrift.

Også i Indonesia er de religiøse geistlige som er involvert i mobilisering av anti-Ahmadiyya lover på lik linje med de geistlige i Pakistan. Jeg inviterer derfor disse geistlige til å fornye deres tro på Gud, den mest nåderike (Rahman) og den evig barmhjertige (Rahim). Disse geistlige trenger å legemliggjøre begge disse attributtene av Gud i seg selv, hvis ikke vil de være spirituelt utarmet. Den dypeste moralske krise finner sted når religiøse ledere ikke legemliggjør Rahman og Rahim i seg selv eller når de begynner å se andre mennesker kun ut fra deres ytre og ikke deres indre menneskelighet. Når begge disse egenskaper er fraværende vil Guds velsignelse forlate oss.

(Artikkelen er sendt inn av Thomas Tayyab Karim Kårvand, endret og redigert av administrator)