På søken etter sannhet, kom en ikke-muslimsk mann for å se Hadrat Mirza Ghulam Ahmadas. Under kan du lese samtalen mellom denne mannen og Den Utlovede Messiasas - en samtale som kan være nyttig for den som faktisk ønsker å finne Gud.

For den engelske oversettelsen, les The Search for God på Alislam.org.

 


The Search for God

Hadhrat Mirza Ghulam Ahmadas
The Review of Religions, February 1997

Part 1 | Part 2


Presented below is the first part of a conversation between a non-Muslim visitor and Hadhrat Mirza Ghulam Ahmad of Qadian, the Promised Messiahas, which took place in Qadian in March 1901. The original transcript of the conversation in Urdu is taken from Malfoozat, Vol. 2, pp. 226-243.

Translated by Amatul-Hadi Ahmad


 

I mars 1901 kom en mann for å se Mirza Ghulam Ahmadas, fra Qadian, på søken etter sannhet. Mannen var fra Gujuratdistriktet i India. Han sa følgende på starten av samtalen:

"Helt fra begynnelsen kunne jeg føle religiøse verdier inne i meg og i tråd med dette hadde jeg, i følge min egen tankegang, gjort noen gode gjerninger. Jeg føler stor bekymring ved tanken på å være omgitt av de som jager etter verden og jeg har også en følelse av uro inne i meg. En gang jeg gikk langs elvebredden til elven Jehlam så ble jeg oppmerksom på en veldig rar opplevelse som formidlet en følelse av kjærlighet som jeg hadde stor glede og nytelse fra. Uansett hvilken vei jeg vendte meg følte jeg glede – av å spise, drikke, å gå, i hvert eneste øyeblikk og i hver eneste bevegelse var det kjærlighet. Etter noen få timer forsvant denne opplevelsen, men effekten av den fortsatte ihvertfall i to måneder, dvs en midre grad av nytelse forble hos meg i to månder. For øyeblikket befinner jeg meg i en rar tilstand av rådvillhet. Jeg har prøvd veldig hardt å få tilbake opplevelsen, men jeg har ikke kunne finne den. I søken etter den har jeg vært i Lahore for å se Babu Ibnash Chandar, en formann som er et veldig aktivt medlem av Braham Samaj. Desverre kunne han ikke se meg i mer enn noen få minutter og det bare på hans kontor. Etter det dro jeg for å se Pundit Shiv Narain Satiananad Agnihotri. Jeg så hvor mye disse føler åndelighet. Jeg arbeidet på deres skoler som "third master" i to måneder og konsentrerte meg om selvforbedrelse. Jeg dro dit kun for å gjøre noe ut av livet mitt. I tiden jeg var der begynte jeg så smått å "se" noe, men jeg ble ikke tilfredsstilt og jeg fant ikke den fred og kjærlighet som jeg ønsket. Jeg ønsket å tålodig bli der, men jeg måtte dra på grunn av dårlig helse.

I min egen by hørte jeg engang Sheikh Maula Baksh Sahib lese fra ditt verk fra Den store Religionskonferansen. Jeg var på vei et sted, fortapt i mine egne tanker da jeg hørte lyden av stemmen hans. På uvanlig vis følte jeg i min sjel at disse ord bar i seg et lys og at den som hadde skrevet disse ord også måtte ha et lys i seg. Jeg leste dette verket flere ganger og jeg ønsket å komme til Qadian. Men kanskje på grunn av den nye utviklingen rundt dødsfallet til Lekhram så ville ingen fortelle meg adressen (til forfatteren av verket) når jeg spurte noen muslimer om den. De fryktet kanskje at jeg hadde tenkt å komme og myrde Mirza Sahib! Min uro ble imidlertid større og det er nå mitt ønke er blitt oppfyllt. Jeg ønsker å gjøre noe ut av livet mitt og det er derfor jeg nå har kommet til deg, Hudhur."

Til dette svarte Den utlovede Messiasas i de følgende ord:

Sannheten er at man ikke bør være tilfreds kun med det ytre skall, og at ingen liker å kun bli tilfredsstilt av skallet. Det er heller slik at man ønsker å gå videre og Islam ønsker å ta en til den kjerne og ånd som man av natur ønsker å oppnå. Islams navn er et navn som sjelen finner glede i. Sjelen finner ingen tilfredsstillelse i andre religioners navn. Hva slags åndelighet finnes i navnet "Arya"? Islam er skapt for fred, for "shanti" (fred) og tilfredsstillelse som den menneskelige sjel hungrer og tørster etter. Dette er for å kunne formidle til den som hører navnet (Islam) at den som virkelig tror på denne religion og praktiserer den, er den som har sann kunnskap om Gud. Men saken er den at hvis man ønsker at alt skal skje på en gang, at man på et øyeblikk kan oppnå de høyeste nivåer av kunnskap om Gud, så vil dette aldri skje. I denne verden skjer alt gradvis. Det finnes ikke noe kunnskap eller noen ferdighet som man ikke trenger tålmodighet og engasjement for å lære. Man er nødt til å gå systematisk igjennom de forskjellige stadier. Du ser at bonden er nødt til å vente etter at han har sådd frøet. Først putter han en av sine kjæreste ting i jorden, hvor de lett kan plukkes av dyr, bli slukt av jorden eller kastes bort på en eller annen måte. Men erfaring trøster han med at det vil komme en tid hvor disse kornfrø, som nå har blitt overlatt til jorden, vil gi resultater, og med tid vil det bli en grønn og frodig åker, og dette frøet som er trykket ned i bakken vil bli til hans mat og levebrød.

Du bør tenke på at produksjonen av maten og de midler som skal til for å holde en person i live for en dag, krever en periode på seks måneder, når livet som maten således er produsert for, er begrenset. Hvordan kan det da være mulig å oppnå den åndelige føde, som er næring til det evige åndelige liv, i løpet av noen dager? Det stemmer at Gud har makt over ting slik, at skulle Han ønske det, er Han i stand til å gjøre hva Han vil på et øyeblikk, og vi tror at det ikke er noe som er umulig for Ham. Islam presenterer ikke en Gud, slik guden Aryaene presenterer, som verken kan skape en ånd eller noe matrielt, og som ikke kan skjenke fred og evig frelse til de sannferdige og de som søker etter Ham. Det er ikke slik. Istedet presenterer Islam en Gud Som er unik i Sin kraft og styrke. Det er ingen som kan sammenlignes med Ham og det er ingen som har andel i Hans krefter og egenskaper. Men jo, Hans lov er slik at alt gjøres gradvis og systematisk. Derfor er det slik at hvis man ikke er tålmodig og ikke har positive forventinger vil suksess være vanskelig. Jeg husker en gang det kom en person til meg og sa at tidligere tiders hellige personer pleide å få folk til å nå store (åndelige) høyder med bare et pust. Jeg sa til ham at han tok feil. Dette er ikke måten Gud gjør ting på. Skal man legge gulv i et hus er det nødvendig å først reparere det som trenger å repareres, og der det er skitt eller smuss må det vaskes og renses med noe desinfiserende. Kort sagt vil grunnen være klar for gulvlegging kun etter at en rekke ordninger og metoder er benyttet. Det er det samme med menneskehjertet. Før det blir verdig å være bebodd av Gud, er det Satans trone og sete for hans regjering. Destruksjon av denne regjering (Satans) er nødvendig for den andre regjerings (Guds) skyld.

Faktisk er den som setter ut på leting etter sannheten og som ikke har positive forventninger veldig uheldig. Lær i det minste fra pottemakeren og se hvor mye må ikke han gjøre for å lage en leirkrukke. Se på han som vasker klær, så mye hardt arbeid han må gjøre når han begynner å vaske skittent og tilsølt tøy. Noen ganger koker han klærne, noen ganger skrubber han dem med såpe og på forskjellig vis får han bort møkka og til slutt blir klærne rene og hvite. All skitten som var på klærne er vasket bort. Hvis det er behov for så mye tålmodighet i forbindelse med slike lavstående ting, hvor tåpelig er ikke den, som for å reformere sitt liv og for å fjerne skitt og møkk som finnes i hans hjerte, ønsker at alt skal fjernes med ett enkelt slag hvorpå hjertet etter dette er renset!

Husk at tålmodighet er betingelsen for selvreformasjon. Den andre tingen man må huske er at renselse av moral og sjel ikke kan finne sted uten nær kontakt med en som er ren. Den første dør som åpnes, åpnes på grunn av fjerning av skitt. Likevel gjenstår fortsatt de urenheter som har en sammenheng (med ens eget indre). I selskap med den rensede, finner disse indre urenheter en motgift og de begynner gradvis å bli fjernet. Dette er fordi det ikke kan være noe relasjon med den rene ånd, som i Den hellige Koranen kalles "Ruh-ul-Quddus" – Den hellige Ånd, uten at det er en likhet med den. Vi kan ikke si noe om når en slik relasjon skapes, men man skal så absolutt praktisere de ting som gjør at man oppnår den. Man skal "bli som støv" på denne vei og ferdes på den med tålmodighet og utholdenhet. Gud vil ikke la innsatsen til den som strever hardt gå til spille og en slik person vil til slutt belønnes med det lys som han har lett etter. Jeg er overrasket og jeg skjønner ikke hvordan et menneske kan være så dristig når man vet at Gud eksisterer!

Den jeg nettopp har nevt, som sa til meg at de tidligere hellige menn forvandlet folk til helgener kun ved å blåse over dem, ble av meg rådet om at slike fortellinger er uriktige og at dette strider mot Guds lov. Istedet bør man streve (etter Gud). Det er kun da Gud vil vise vei for ham. Mannen tok ikke hensyn til dette og dro. Etter en god stund kom han for å se meg igjen og hans tilstand var til og med værre enn tidligere. Kort sagt er det menneskets ulykke at det har det travelt. Når man ser at ikke noe kan oppnås i hui og hast, i og med at Guds lov er gradvis og systematisk, så blir man urolig.

Resultatet er at man blir ateist. Dette er det første trinn mot ateisme. Jeg har sett folk som enten viser stor ønsketenkning ved at de ønsker å bli det ene eller det andre, og det andre ytterpunktet er at de til slutt aksepterer et liv på et lavt (moralsk) eksistensnivå. Det kom en gang en person for å spørre meg om hjelp. Han var en Yogi (en person i fargede klær som symboliserer askese). Han fortalte meg at han hadde dratt til det ene og det andre stedet for å tigge fra de døde. På grunn av hans situasjon og samtalen virket det som at hans synspunkt var at man bør overleve på veldedighet som man ber om fra andre. Virkeligheten er at man bør talmodig strebe. Gud følger med til den ytterste grense. Den som viser seg å være svak og bedragersk kan ikke finne veien til Hans ærede nærvær. Selv om alkymisten vet at ingenting frem til nå har blitt oppnådd, fortsetter han tålmodig med sine eksperimenter. Det jeg mener er at det først er behov for tålmodighet. Den virkelige hensikten er at det skal utvikles kjærlighet til Gud, men kjærlighet er et annet nivå eller en konsekvens. Det er imidlertid først og fremst nødvendig at det også utvikles en visshet når det gjelder Guds eksistens. Etter dette utvikler sjelen på egen hånd en evne til å absorbere og sjelen tiltrekkes Gud helt naturlig. Glede og nytelse fra dette øker når ens syn og kunnskap (om denne dimensjonen) øker. Uten kunnskap kan det ikke oppstå noen glede. Det egentlige grunnlaget for lidenskap er kunnskap. Det er sann kunnskap som er årsaken til kjærlighet. Det er forening av kunnskap og kjærlighet som resulterer i glede. Husk at et glimt av skjønnhet i seg selv ikke er tilstrekkelig til å forårsake kjærlighet uten at det er noe kunnskap om den. Vær sikker på at kjærlighet er umulig uten kunnskap. Hva slags kjærlighet er kjærlighet uten kunnskap om den som elskes? Å si noe annet er fantasi. Det er mange som mener at et ydmykt menneske er en gud. Hva slags glede kan man finne i en slik gud? Slik som de kristne som gjør Jesus til gud og så sier "Gud er kjærlighet, Gud er kjærlighet". Deres kjærlighet er ikke en sann kjærlighet. Det er bare en ønsket og innbilt kjærlighet når de ikke har vært så heldige å oppnå sann kunnskap om Gud.

Etter å ha forstått viktigheten av tålmodighet, er det nødvendig å først korrigere ens oppfatninger. Hinduer presenterer en ting som Gud, de kristne en annen og kineserene en annen igjen. Muslimenes Gud er Den Gud som de igjennom Koranen har presentert for verden. Før man har identifisert og oppnådd erkjennelse av denne Gud, finnes det ikke noe forhold eller kjærlighet til Gud. Ingenting kommer ut av påstander alene.

Etter at oppfatningene er korrigert, er det andre stadie å gjøre fremskritt i kunnskap om Gud ved å være i selskap med gudfryktige mennesker og ved å be Gud, igjennom bønn, om evnen til å se sannhetens vei. Når evnen til å se sannheten og kunnskap om Gud øker, så vil det også utvikles kjærlighet. Det bør huskes at uten sann kunnskap om Gud, kan det ikke gjøres noe fremskritt i kjærlighet. Mennesket elsker ikke tinn og jern like mye som det elsker kobber, og det synes ikke kobber er like dyrebart som det synes sølv er, og så er gull et objekt som begjæres enda mer. Juveler og diamanter anses som enda mer ønsket. Hva er grunnen til dette? Det er at man får kunnskap om metaller som resulterer i økt lyst på noen av dem relativt til andre. Kort sagt er sannheten den at det er kunnskap som er årsaken til fremgang i kjærlighet, og til økningen av verdien og ønsket om kjærlighet. Før man kan ha et ønske om glede og nytelse er man nødt til å oppnå kunnskap. Det aller viktigste element som alt annet er basert på er imidlertid tålmodighet sammen med en positiv holdning. Før det finnes tålmodighet i en helt utrolig grad kan ikke noe oppnås

Når en person holder ut med en utrettelig tålmodighet og strever og kjemper på Guds vei, åpner så Den allmektige Gud, i tråd med Sitt løfte, rettledningens vei for vedkommende. Slik som det står i Den hellige Koranen: "Vi vil sannelig lede på Vår vei den som strever etter Oss". (29:70). Dvs de som tar i bruk Vår vei og som strever og kjemper, de rettleder Vi til Vår vei og dørene åpnes for dem. Det er helt sant når det sies: "Den som søker skal finne".

Jeg vil imidlertid si det at den som kommer til meg (og tilsynelatende søker etter Gud) og som etter en overfladisk samtale går avgårde, driver gjøn med Gud. Dette er ikke måten man søker etter Gud på og heller ikke har Gud laget et slikt system.

Den første betingelsen for søken etter Gud er et ektefølt ønske og den andre er å være tålmodig opptatt denne søken. Faktum er at ettersom en øker i alder så øker man i erfaring. Nødvendiggjør ikke dette å leve i sammen med en hellig person? Jeg har sett mange som i sine tidlige år forlater verden og roper høyt, men til slutt er deres skjebne slik at de er fullstendig oppslukt av verdslige saker og faktisk blir verdens kryp. Noen trær bærer en slags frukt som er midlertidig, slik som molbærtreet. På dette treet kommer det tidlig frukt hvor alle disse faller fra og hvorpå den ekte frukten kommer senere. På lignende vis er det med ønsket om å søke etter Gud som også kommer midlertidig. Hvis man på dette stadie ikke viser tålmodighet og en positiv holdning, slukkes ikke bare det midlertidige ønsket, men det blir utslettet fra hjertet for alltid og forvandler en til et verdens kryp.

Hvis man imidlertid jobber med sannhet og med en positiv holdning, gir denne midlertidige lidenskap og tørste etter søken for sannhet opphav til et ekte og sant ønske som daglig har fremgang, i så stor grad at hvis det er et fjell av vanskeligheter og prøvelser på veien, vil den sanne søker ikke bry seg i det hele tatt og vil fortsette å ha fremgang mot sitt mål. Den som på tiden til den innledende lidenskap og det innledende ønske er tålmodig og forstår at han er nødt til å være lojal mot denne følelse resten av sitt liv, er heldig. Men den som gir opp etter noen få eksperimenter og blir trett, det eneste som er igjen for ham, er at han kan gå rundt og si at han har sett mange som kun snakker og at han har funnet mange som kun er som kjøpmenn, men at han ikke fant noen som kunne vise ham sannheten eller kunne lede ham til Gud!