Baitun-Nasr - moskeen på FurusetAhmadimuslimenes drøm blir virkelighet på Furuset i Oslo, hvor en moské med plass til 3 000 mennesker snart står ferdig. I bakhodet spøker tanken på de 90 trosfellene som ble drept under fredagsbønnen i Pakistan i vår. «Mamma, når vi skal på åpningsseremonien til vår nye moské på Furuset, kommer terroristene til å skyte oss alle der?» Et spørsmål bare et barn kan stille, og som tvinger en mor til å stoppe opp. Tenke seg om. Kan hun garantere barna trygghet?

Da den elleve år gamle sønnen til Naserah Yosouf stilte henne spørsmålet, etter at han hadde hørt om attentatet på moskeene i den pakistanske byen Lahore 28. mai, tok han henne på sengen. Hun visste ikke hva hun skulle svare. Det ble broren på ni som måtte redde situasjonen: «Nei da, Norge er et mye sikrere og strengere land og her tør de ikke å gjøre noe sånt,» beroliget han storebroren.

Jeg spør barnehagearbeideren hva hun tror selv, der vi sitter i hjemmet hennes i Prinsdal i Søndre Nordstrand bydel i Oslo sammen med ektemannen, Ijaz Qureshi, som jobber som drosjesjåfør. Veggene er hvite, og på bordet står det pulverkaffe og pakistansk rispudding – rester etter et selskap dagen før.

Senere i høst skal ahmadimuslimene nye moské på nærmere 4 000 kvadratmeter åpnes på Furuset i Oslo. Kalifen kommer fra London. Hele menigheten kommer til å være til stede.

Det har vært utrygghet under byggearbeidet.

Skyteepisoder og trusler.
– Jeg tenker at hva som helst kan skje. Vi ser hva som skjedde i London, og terrortrusselen er til stede i Danmark. Det begynner å komme nærmere innpå oss, sier hun.
Definisjonsmakten. Hva er en muslim? Det har vært det grunnleggende stridsspørsmålet siden Hadrat Mirza Ghulam Ahmed grunnla trosretningen ahmadiyya i India i 1889. Han hevdet å være den lovede Messias som muslimene ventet på, og en ny profet. Han fikk mange følgere, og ahmadiyya har med årene vokst til en bevegelse minst ti millioner medlemmer i nesten 200 land. Den dag i dag aksepterer likevel ikke det vi kan kalle «mainstream islam» ahmadiyya som en islamsk trosretning – verken internasjonalt eller i Norge.

Norske myndigheter
Jeg kontakter norske myndigheter for å høre hva de mener om saken. Kan ahmadimuslimene kalle seg muslimer? Kulturdepartementet viser til religionsfriheten, og vil ikke blande seg i hva noen velger å definere seg som:

«Hvordan trossamfunn benevner sitt trosgrunnlag er et indre anliggende som Kulturdepartementet og offentlige myndigheter for øvrig ikke involverer seg i. Religionsfriheten innebærer at Ahmadiyya Muslim Jamaat fritt kan definere seg som et islamsk trossamfunn,» er svaret derfra.

Islamsk Råd Norge
Hos Islamsk Råd Norge (IRN) er holdningen en annen, når jeg spør hvorfor ahmadimuslimene ikke kan være medlem av paraplyorganisasjonen for norske muslimske menigheter.

«Trosgrunnlaget til ahmadiene oppfyller ikke allment anerkjente minstekrav til islam som er en nødvendighet for å kunne bli medlem i Islamsk Råd Norge. Hvordan de selv definerer seg er irrelevant i denne sammenheng,» er det kontante svaret vi får på e-post fra leder i Islamsk Råd Norge (IRN), Shoaib Sultan.

Han legger til: «Vi tar på generelt grunnlag avstand fra all forfølgelse av enhver minoritet, inkludert ahmadiyya. Rent konkret har IRN tidligere fordømt tilfeller av tagging og hærverk på ahmadienes gudshus i Norge, uavhengig av hvem som måtte stå bak dette.»

Villa på Frogner
To unge menn åpner den svarte smijernsporten for meg. Jeg svinger inn fra Frognerveien og følger etter ryggen til en eldre mann med rutete paraply og stripete dress, som klatrer oppover trappene mot moskeen med møysommeligheten til en skilpadde.

Inne i ahmadimuslimenes moské på Frogner er det klart for fredagsbønn. Menn er samlet på rekke og rad under lysekronene i den gamle villaen som menigheten tok i bruk som moské i 1980. På veggene er det tegnet arabiske tegn med kalligrafisk kunstferdighet. Imamen står foran og leder bønnen, mennene bøyer seg mot gulvet og lovpriser Allah. Kvinnene ser jeg ikke noe til, de ber i et eget rom i kjelleren. Det er en overvekt av eldre menn, de yngre har vanskeligere for å få fri fra skole og jobb klokken halv to på en fredag.

Ingenting ved det jeg ser, forklarer hvorfor andre muslimer mener disse menneskene ikke skal få kalle seg muslimer. At de ikke vil hilse dem med «Salaam Aleikum» når de møter dem. At de ikke vil la døtrene sine gifte seg med sønnene deres. Hva er det ved disse muslimene som provoserer andre muslimer i så sterk grad at de i enkelte land går til det skritt å ta livet av dem?

Reformbevegelse
 – Ahmadiyya bryter med et religiøst dogme i islam, forklarer religionsforsker ved Universitetet i Oslo, Kari Vogt. Hun mener dette er forklaringen på at ahmadiene er forfulgt og diskriminert i så mange land.

– Ahmadiyya er en slags reformbevegelse innenfor rammen av det islamske fellesskapet, grunnlagt på slutten av 1800-tallet av en leder som tolket det som sin gudgitte oppgave å fornye islam. Så er spørsmålet: Kan det komme noen med et slikt guddommelig oppdrag etter Muhammed? Er åpenbaringenes tid forbi, eller kan det komme justeringer av budskapet? sier Vogt.

– Hvorfor provoserer det andre muslimer så kraftig at ahmadimuslimene mener deres grunnlegger er en profet?

– Det bryter med det som står skrevet i Koranen, nemlig at Muhammed er profetenes segl. Det tolkes vanligvis slik at Muhammed er den siste profeten. Ahmadiaene tolker dette annerledes, og mener Muhammed bare var den siste lovbærende profeten. At det kan komme andre profeter etter ham, men ikke med lover, slik for eksempel Moses og Muhammed gjorde, sier Vogt.

Hun mener det ligger i sakens natur at dette spørsmålet vekker sterke følelser blant muslimer.

– Mener du de kan kalle seg muslimer?

– Det er i hvert fall høyst forståelig at de gjør det. Som religionsforsker mener jeg man må lytte til hva de selv hevder de er. De har Koranen som hellig bok, og samme islamske terminologi og forestillingsverden som andre muslimske retninger. Men de bryter på ett klart punkt med resten av den muslimske verden når de hevder at det er kommet en ny profet.

Oppfordrer til drap
Vogt sier at ahmadiene ikke er særlig velkomne i noe muslimsk land. I Pakistan er situasjonen verst. Der har det siden 1974 vært forbudt for ahmadier å kalle seg muslimer. De får heller ikke kalle inn til bønn eller hilse andre muslimer med den tradisjonelle hilsenen «Salaam Aleikum». Brudd på disse bestemmelsene kan føre til fengselsstraff. I tillegg får ahmadier et kryss i passet som viser hva de er, og det har vært drevet kampanjer hvor det åpenlyst er blitt oppfordret til å drepe ahmadier.

– Senest i forfjor var det en predikant som er populær i Pakistan, og i Norge også, som under ramadan kom med oppfordringer om drap på ahmadier, bekrefter Vogt.

28. mai i år kulminerte forfølgelsene, da bevæpnede menn tok seg inn i to moskeer i den pakistanske byen Lahore under fredagsbønnen og drepte for fote i flere timer. Da noen til slutt ble overmannet av ahmadimuslimer og andre tok sine egne liv, lå 90 døde og over 100 sårede igjen.

– Har forfølgelsene av ahmadimuslimer i Pakistan blitt verre i det siste?

– Det går litt i bølger. Jo vanskeligere forholdene er generelt i Pakistan, med skjerpet klima politisk og kulturelt, desto vanskeligere blir det for ahmadiene. Utviklingen går ikke i noen gunstig retning der nå, sier Vogt.

Skudd og trusler
I Norge har ahmadimuslimene holdt en lav profil i villaen sin på Oslos beste vestkant. En nynazist prøvde å sprenge moskeen deres på Frogner midt på 1980-tallet, men mislyktes. Bortsett fra det har de stort sett fått være i fred.

På Furuset, ubeskjedent prangende idet en kommer kjørende på E6 til eller fra Oslo, strekker to hvite tårn seg mot himmelen over et massivt kompleks av hvit stein. Ahmadimuslimenes nye moské blir en av Skandinavias største, med plass til 3 000 mennesker. Over 90 millioner kroner er brukt på prosjektet siden en tomt ble kjøpt i 1994 – penger som er samlet inn blant menighetens egne medlemmer.

Når vi blir sluppet gjennom gjerdet og inn på byggeområdet, har vakten sett oss gjennom ett av de 16 overvåkningskameraene for lenge siden. Han er ikke ansatt, men vanlig medlem av menigheten. De skifter på å holde vakt, 24 timer i døgnet.

Sekretæren for mosképrosjektet, Mahmood Ayaz, vasser i plast som dekker gulvet i den store bønnesalen. Lukten minner om den en kjenner når en setter seg inn i en ny bil.

Det ene vinduet i bønnerommet er knust. Hullet stammer fra en episode for noen uker siden, da det ble kastet stein mot moskeen og skrevet slagord – «Vi skal vinne, dere skal forsvinne» og den slags. Det var ikke det første forsøket på å skremme moskébyggerne. Natt til 11. september 2002 ble en modell av en minaret som sto i det uferdige bygget påtent, og vinduer ble knust. I fjor ble 29 ruter knust, og fem tyrkiske ungdommer truet moskévaktene to kvelder på rad. I juni i år var det skyting utenfor moskétomta. Til tross for vaktholdet slenger forbipasserende skjellsord til dem, og imamen har fått egg kastet etter seg. Og de mottar en del anonyme trusler, forteller Ayaz.

– Tenker dere mye på det som skjedde i Lahore 28. mai?

– Ja, vi tenker på det. Vi er redde for at noe skal skje under åpningen av moskeen, sier Ayaz.

Norge, 1957
Ahmadiyyas historie i Norge kan spores tilbake til slutten av 1950-tallet, da tre unge gutter begynte å interesse seg for islam. En av dem, Truls Bølstad, er fortsatt er aktiv i menigheten, og jeg møter ham på en kafé på Frogner, et steinkast unna den gamle villamoskeen. Sammen med to andre kamerater ble han en av de første muslimske konvertittene i Norge, i 1957.

– Jeg var 15 år og 8 måneder, forteller han.

Ansiktet ligger i alvorlige folder, men sprekker ofte opp i latter. Bølstad bedyrer at det ikke var noen dragning mot arabisk eller persisk kultur som fikk ham til å «gå over», som han kaller det. Han leste mye, og ville også lese om «muhammedanismen», som de fleste hadde en ganske negativ oppfatning av i et «hvitt og luthersk» femtitalls-Norge.

– Når man er ung, er man rettferdig, sier han og ler litt.

Han trodde nok ikke at han skulle finne noe langs den veien, men noe traff ham.

Klassekameraten Rune Christensen, som hadde konvertert samme år, ga ham to adresser: en til en svensk muslim og en til Kamal Yousuf – ahmadimisjonæren som da bodde i Göteborg, og senere skulle bli viktig for spredningen av troen i hele Skandinavia.

Bølstad skrev brev til de to og fikk svar. Han konverterte, og fikk følge av enda en gutt, Jan Olaf. Sammen startet de tre det første muslimske trossamfunnet i Norge, lenge før innvandrere fra muslimske land hadde meldt sin ankomst.

– Vi visste ikke engang hvordan vi skulle be, for det fantes ingen informasjon om islam i Norge i 1957. Vi var tre gutter på 15–16 år som ikke hadde noen å spørre. Vi fant bønnestillingene beskrevet i et hefte. Så kom Kamal Yousuf fra Sverige for å vise oss hvordan man gjorde det. På et trangt og snuskete hotellrom, for vi var skoleelever uten penger, og ahmadiyya-bevegelsen var svært fattig på den tiden, forteller Bølstad.
Pakistansk innvandring. De to andre forsvant etter hvert i andre retninger, og Bølstad ble sittende igjen alene en stund. Han ga ikke opp troen. Han flyttet til Nord-Norge og jobbet der som lærer i noen år. Så, på begynnelsen av 1970-tallet, begynte det å komme pakistanske innvandrere til Norge. De ba ham om å flytte tilbake til Oslo, og det gjorde han. I 1974 ble Ahmadiyya Muslim Jamaat Norge stiftet.

I mellomtiden hadde det skjedd ting i Danmark. Hviddovre moské, tegnet av en dansk arkitekt, ble åpnet i 1967, med Bølstad til stede som et av mange «blekansikter». Det var de som var i overtall den gangen, og Bølstad husker følelsen av at «nå skjer det!» «Nå skal vi vise islam som religion, ikke som kultur!»

I 1980 kunne endelig ahmadimuslimene i Oslo innvie sin moské, på Frogner. Pengene var samlet inn fra ahmadimuslimer i andre land, på oppfordring – eller ordre – fra kalifen, den øverste lederen for trosretningen, som holder til i London. «Et imponerende system,» slår Bølstad fast. Menigheten hans hadde vokst; ikke ved hjelp av blekansikter som ville vise islam som «ren religion», men gjennom innvandring av ahmadimuslimer fra Pakistan.

Møter motstand
I stuen på Prinsdal henter Naserah Yosef laptopen og viser et videoklipp hun har funnet på nettet. En norsk imam kaller ahmadiene «løgnere» og «følgere av den største løgneren, som heter Hadrat Mirza Ghulam Ahmed …». En yngre mann forteller om hvordan de troppet opp hos unge ahmadier for å prøve å omvende dem. De sa til dem at Mirza drakk alkohol, og ba ahmadiene skrive under på at de ville forlate sin tro, hvis de kunne bevise for dem at dette var sant.

– For et par år siden var han sikkert liberal, sier ektemannen.

Han har kjent flere liberale mainstream-muslimer som ikke har hatt problemer med at han er ahmadi. Så har de plutselig fått «mullaskjegg», og kontakten er blitt brutt.

Også andre steder på nettet uttrykkes det misnøye med at ahmadiene kaller seg muslimer. Facebookgruppen «Furuset Tempel er IKKE en Moské» har nesten 1 000 medlemmer. Også her beskrives kampanjen for å få ahmadimuslimene til å konvertere hvis det blir bevist at grunnleggeren deres drakk alkohol. Ett medlem av gruppen skriver:

«Asslamo Allaikom. Kjære brødre og søstre. MashAllah, denne gruppen har hjulpet mange og selv meg med å forstå hva Qadianismen (nedsettende kallenavn for Ahmadiyya, journ.anm.) innebærer. […] Det er en folkegruppe som tror de er sunnimuslimer og gjør så mye gale ting at de ikke aner om. Jeg håper på at de konverterer seg til islam, de har det nødvendige de trenger bare de får ut Mirza fra hjerte og hue så blir de nok rene inshAllah.»

Diskusjonen går fredelig for seg på gruppen. Selv om det her og der snakkes nedsettende om ahmadimuslimene, er det ingen trusler om vold.

I motsetning til ektefellen, legger Ijaz Qureshi aldri skjul på at han er ahmadi. Hun er mer forsiktig, og vil ikke flagge det unødig. Hun har hatt noen ubehagelige opplevelser med andre muslimer når det har kommet frem hvilken retning hun tilhører. En gang opplevde hun at kollegaen hennes sluttet å hilse henne med «Salaam Aleikum» når de møttes. De to hadde et godt forhold, men etter at hun fant ut at Yosouf var ahmadi, var det bare «hei» og «ha det» som ble utvekslet mellom dem. En annen kvinne var deltager i en kvinnegruppe hun ledet. Hun visste ikke at kurslederen var ahmadi, og fortalte åpent at hun ikke ville la datteren gifte seg med en ahmadi, siden hun anså dem som «verre enn nordmenn».

– Jeg sa ikke noe, for jeg ville ikke at troen skulle komme mellom oss. Hun var en så god og hyggelig dame. Det er rart hva fordommer kan gjøre med folk, sier Yosef.

Kalif på tv
Under lysekronene i moskeen på Frogner er fredagsbønnen over. En skoleklasse kommer på besøk, og blir tatt imot av Truls Bølstad. Ute i gangen kommer en ung gutt med et fat med boller. Inne i bønnesalen rulles et lerret ut, og en projektor skrus på. Mennene setter seg langs veggene og retter blikket mot den faste direkteoverføringen av kalifens tale fra London, på ahmadienes egen tv-kanal som sender 24 timer i døgnet. Kalifen snakker om forfølgelsene de utsettes for. Om viktigheten av å ha et rent hjerte, være ydmyk og beskjeden og snill mot de fattige. I sommer snakket han under flere fredagsprekener på rad om de som led martyrdøden i Lahore 28. mai. Om hva slags mennesker de var, hvilken rolle de hadde i menigheten. Han har personlig møtt alle de pårørende.

«Sterkt misjonerende», betegner Kari Vogt Ahmadiyya som. Trosretningen opplevde sterk vekst på 1960-tallet, men nå er det andre retninger innen islam som vokser raskere.

Ikke redde
Jeg har avtalt et møte med Kamal Yousuf, som sitter i en sofa og venter på meg. Den eldre mannen som lærte Truls Bølstad og de andre å be på 1950-tallet, og som er Naserah Yosefs far. Misjonæren har betydd mer enn de fleste for spredningen av ahmadiyya i Skandinavia. Er han redd for hva som kommer til å skje nå, når menigheten plutselig skal ruve i landskapet, samtidig som deres folk skytes i sine egne moskeer i Pakistan?

Han smiler vennlig til meg gjennom det grå skjegget. Snakker med trygghet og autoritet. Trekker en parallell som det slår meg at andre ahmadimuslimer jeg har snakket med, også har kommet med. De kristne var også forfulgt i begynnelsen, og måtte gjemme seg i katakombene. Det samme er situasjonen for ahmadimuslimene nå, er budskapet.

Deres tid vil komme.

– Vi er ikke redde for noe, sier Kamal Yousuf.

(Kilde: Morgenbladet, papirutgaven, 2. oktober 2010)